Er Bagdad vår tids Troja ? Prins Paris lokket eller røvet den vakre Hélena fra kong Menelaos av Sparta og tok henne med til Troja. Dette ga støtet til at hærer fra Peloponnes dro østover mot Troja. Den trojanske krigen og en 10 år lang beleiring førte til store lidelser på begge sider.
Kong Agamemnon fra Mykene (Menelaos’ bror), og helten Akilles fra Ithaka var uenige
om en slavinne, og Akilles nektet å følge Agamemnon mot Troja. Men da Akilles´ beste
venn Patrokles, iført hans rustning, faller i kamp mot den trojanske Hektor, forsones
Agamemnon og Akilles. Med list og makt vinner hæren fra Peloponnes, og Hélena kommer
etter hvert tilbake til Menelaos.
20/3 - 2003 Trond Arnesen. USA invaderer Irak.
|
Troja i går, Bagdad i natt | |
|
Agamemnon stod foran Troja by, Helena bak dens port. Akilles lå fjernt fra stridens gny Men hisset til sist sin kohort: Da Patrokles falt for Hektors sverd, sluttet vest sine rekker tett.
Mot landet i øst gikk en farlig ferd der dåder og død gikk i ett.
Hva fant disse fyrster i blodig strid, annet enn sorg og død ? Venn mistet venn og fedre falt og barna led bitter nød. En fyrste fikk sin kvinne igjen, og det var i grunnen alt.
I Sparta og Troja gråt mødre og menn så elvene smakte av salt.
|
Bombene falt over Bagdad i natt og fyrster besang sine folk. Både vest og øst tok gudsordet fatt og kalte seg Sannhetens Tolk. Røsten i vest kom fra døden selv; i øst fra en kalket grav.
I landet Irak renner en elv av blod mot det Indiske hav.
Denne krigens ånd er av olje og makt, av løgner og beskt bedrag. Disse fyrster har inngått en djevelsk pakt de er mestre i dette fag. De vil neppe spille sitt eget blod, men tåler se barna dø.
I landet Irak renner en flod av sorg mot den salte sjø.
|

|
Kva hugsar graset ?
Graset hugsar mild vårvind kring lysgrøne spirer i fjorårslauvet
Elskande som ler i sommarnatta og perlekjede av doggdropar i aksa ein tidleg, tidleg morgon Hugsar rådyrhinda i skjere sprang mot skogen
Graset hugsar drivande skuggar og solfylt luft som skjelv, humlesurr og honningfylt kløver, skinande soleier, jonsokblom og prestekrage og minneblomens blå auger
Graset hugsar kjærteikn av mular Og ein fluesverm som stig frå ei kuruke. Hugsar vinddrag frå fivreldvenger
Graset hugsar frostklåre haustmorgnar Kvitrima aks og fallande lauv og eple. Krasing av jegerfot over frosen mark og Songen av skott frå berg til berg
Og graset hugsar eit skrik og det svinnande ljoset i eit rådyrauge
Graset hugsar lyden av fallande snø
Trond Arnesen, februar 2002
Til bildet ”Memory of the grass” Yahya Abdul-sheikh Kider |
What does the grass remember ?
The grass remembers a mild spring breeze among last year´s leaves
Lovers laughing in the summer night and the dewdrop spring of pearls in the spikes one early, early morning. Remembers the roe deer hind leaping in fright towards the forest
The grass remembers drifting shadows and sun - filled air shivering, the bumblebee´s hum and honeysweet clover, shining buttercups, red campions and ox-eye daisies and the blue eyes of forget-me-nots
The grass remembers caresses by muzzles And a swarm of flies lifting from a cowpat. Remembers the breath of wind from butterfly wings
The grass remembers clear, frosty autumn mornings Rime - covered spikes and falling leaves and apples The crushing sound of hunters feet on frozen ground and gunshots singing from hill to hill
And the grass remembers a shriek and the fading light in a roe deers eye
The grass remembers the sound of falling Snow
Trond Arnesen, februar 2002
To the picture ”Memory of the grass” Yahya Abdul-sheikh Khider |
Dei slår, bølgjer slår,
bråe bølgjer over meg.
Bølgjer slår, brått dei slår over meg
Av og til alt eg vil
er å stille dra min veg.
Eg er fortapt
Dagar går, tapte år,
våre segl er utan vind.
Bølgjer slår, brått dei slår over meg.
Og når straum tek meg fatt,
er´kje kursen lengre min
Eg er forlatt.

Storm bles kvasst, bråe kast
som triv tak i våre liv
Bølgjer slår, brått dei slår over meg
Ingen veit kva for veg
desse vindar dreg og driv.
Synk eg til bunns ?
Men ein våg, stille, låg
når du heldt mi hand.
Aldri når, aldri når bølgjer dit.
Dine ord, varme ord,
dei kan skape tørre land
Der eg finn ro.
Omdikta av Trond Arnesen etter Les Barkers tekst ”Sudden Waves”
Framført av June Tabor,
bl.a på samle-Cd´n ”Anthology”